«Den gamle mannen og bambuskurven» (Nepal)

I en landsby litt øst for Katmandu bodde det en gang en fattig familie som besto av en mann, hans kone, sønnen deres og mannens gamle far. Den gamle var utslitt og avhengig av at familien stelte for ham, og det synes mannen og kona var slitsomt. 

Ettersom tida gikk trengte den gamle stadig mer hjelp. Mannen og kona ga ham dårligere mat enn de selv spiste, og de snakket nesten aldri med ham. Derfor delte gutten ofte maten sin med bestefaren mens de satt og snakket sammen om livet før og nå. 

Den gamle var skuffet og lei seg for den dårlige behandlingen, men mannen og kona gjentok et gammelt ordtak: – En gammel okse snubler, en gammel mann klager. Det ble verre og verre, og mannen og kona ble mer og mer utålmodige. Til slutt holdt de ikke ut med den gamle mannen lenger og begynte å planlegge hvordan de skulle bli kvitt ham. 

En dag bestemte mannen seg for å gå til markedet for å kjøpe en doko, en stor flettet kurv av bambus som han skulle bære den gamle i.  – Jeg tar ham med til et sted så langt borte at han ikke klarer å komme seg hjem. Hvis jeg plasserer ham under et tre der mange går forbi, vil kanskje noen synes synd på ham og ta seg av ham, sa han til kona. Hvis naboene spurte etter den gamle mannen, skulle de si at han hadde flyttet til et hellig sted for å hvile resten av livet. Men sønnen hadde hørt planene og ble trist og lei seg. 

– Hvorfor skal dere kaste bestefar, spurte han.  – Nei, nei, svarte mannen og kona. 

– Vi skal naturligvis ikke kaste ham, vi skal bare flytte ham. Du ser jo selv at ingen her har tid til å stelle for ham. 

Neste dag gikk mannen til markedet og utpå kvelden kom han hjem med en dokokurv. Da det ble mørkt, løftet han den gamle mannen opp i dokoen og sa: 

– Heretter må du klare deg selv. Vi arbeider så hardt at vi ikke har tid og krefter til deg også. 

– Din utakknemlige sønn, utbrøt den gamle forskrekket. – Tenk på alle de årene jeg tok meg av deg da du var liten. Den gang arbeidet vi også hardt, men aldri hardere enn at vi kunne stelle for våre yngste og eldste!

Det hjalp ikke, mannen slang dokokurven med den gamle på ryggen. Sønnen så det hele, og ropte:

– Far, ta vare på dokokurven selv om du må kaste bestefar!

Mannen ble forundret, stanset og spurte: – Hvorfor det, gutten min? 

– Jo fordi jeg kommer til å trenge den når du blir gammel og jeg må arbeide hardt. Da skal jeg kaste deg i den samme kurven, svarte sønnen. 

Da ble mannen både skjelven og tankefull. Han greide plutselig ikke å gå et skritt lenger, så han snudde og bar den gamle inn i huset igjen. 

Siden den gang har ingen arbeidet hardere der i huset enn at de kan stelle godt for både den yngste og den eldste. 

(Fritt etter en fortelling fra Nepal) 

97 Tekstsamlingjeg plasserer ham under et tre der mange går forbi, vil kanskje noen synes synd på ham og ta seg av ham, sa han til kona.Hvis naboene spurte etter den gamle mannen, skulle de si at han hadde flyttet til ethellig sted for å hvile resten av livet. Men sønnen hadde hørt pla-nene og ble trist og lei seg.– Skal dere kvitte dere med bestefar? spurte han.– Nei, nei, svarte mannen og kona. –Vi skal naturligvis ikkekvitte oss med ham, vi skal bare flytte ham. Du ser jo selv at ingen her har tid til å stelle for ham.Utpå kvelden, da det var blitt mørkt, løftet mannen den gamle faren sin opp i kurven og sa:– Heretter må du klare deg selv. Vi arbeider så hardt at vi ikkehar tid og krefter til deg også.– Din utakknemlige sønn, utbrøt den gamle forskrekket. –Tenkpå alle de årene jeg tok meg av deg da du var liten. Den gang arbei-det vi også hardt, men aldri hardere enn at vi kunne stelle for våre yngste og eldste!Det hjalp ikke; mannen slengte bambuskurven med den gamle på ryggen.Sønnen så det hele og ropte: –Far, ta vare på bambuskurven selv om du må kvitte deg med bestefar!Mannen ble forundret, stanset og spurte: –Hvorfor det, gutten min?– Jo for jeg kommer til å trenge den når du blir gammel og jegmå arbeide hardt.Da skal jeg kaste deg i den samme kurven, svarte sønnen.Mannen ble både skjelven og tankefull. Plutselig greide han ikke å gå et skritt lenger, så han snudde og bar den gamle faren sin inn i huset igjen.Siden den gangen har ingen arbeidet hardere der i huset enn at de kan stelle godt forbåde den yngste og den eldste.(Fritt etter en fortelling fra Nepal)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s