Den stygge andungen

(på lett norsk)

Et eventyr av den danske forfatteren H.C. Andersen.

Det var en deilig dag ute på landet. Det var sommer og varmt, det var blomster i alle farger, og trærne var grønne. Det lå en bondegård ved siden av et vann. Der var det et ande-reir. Der lå en andemor og ruget på eggene sine. Nå ventet hun på andungene, og hun syntes det var ganske kjedelig å ligge der alene.

Men så begynte ungene å komme ut av eggene sine. Alle ungene kom ut, men et stort egg lå igjen. Andemor la seg på egget igjen. En gammel and kom på besøk: ”Hvordan går det?” spurte hun. ”Det tar så lang tid med dette store egget,” sa andemor. ”Alle de andre ungene har kommet ut, og de er så fine. De ligner på sin far, men den tosken kommer jo aldri og besøker meg.” ”La meg få se på det egget som ikke går i stykker,” sa den gamle anda. ” Kanskje det er et kalkunegg? Jeg ble lurt slik en gang, det lå et kalkun-egg i reiret mitt. Bare la det egget ligge, og gå og pass på de andre ungene dine. Du må lære dem å svømme.” ”Nei, jeg vil ligge litt til,” sa andemor. ”Nå har jeg ligget så lenge, jeg kan ligge litt til.” ”Gjør som du vil”, sa den gamle og gikk.

Andemor ruget og ruget. Til slutt gikk egget i stykker. ”Pip, pip”, sa ungen og kom ut, han var stor og stygg. ”Så stor han er”; sa andemor. ”Kanskje det er en kalkun. Jeg må se om han kan svømme.”
også. Alle var flinke å svømme, den store også. ”Nei, det er ingen kalkun”; sa andemor. ”Han er jo egentlig fin og skjønn. Kom nå alle ungene mine, så skal jeg vise dere verden.”

De svømte av gårde, og kom inn i andegården. Der var det mange ande-familier. ”Nei, se på den store og stygge andungen der,” sa en and. ”Ja, han vil vi ikke ha her,” sa en annen og bet denstore andungen. ”Ikke gjør det”, sa andemor. ”Ikke plag han.” ”JO, han erså stor og spesiell og rar, vi vil ikke ha han her”, sa de andre. ”Han er ikke så vakker”, sa andemor, ”Men han er hyggelig og snill og svømmer veldig bra. Jeg er sikker på at han vil vokse seg vakker og flott.”


Alle de andre andungene hadde det kjekt i andegården, men den store andungen ble dyttet og sparket og mobbet og plaget. Ingen var snille med han. Alle ungene hoppet uti vannet, utenom den store.

Slik var det den første dagen, og dagene etterpå ble det verre og verre. En dag tenkte andungen ”Nå er det nok.” Han sprang bort til gjerdet og fløy over. På den andre siden lå det noen små fugler. De ble redde. ”Det er fordi jeg er så stygg”; tenkte andungen trist. Andungen løp videre, helt til det stedet vill-endene bodde. Her la han seg ned, han var både trøtt og trist.

Neste morgen våknet han da villendene ropte: ”Hvem er du?” Andungen hilste fint på alle. ”Du er veldig stygg,” sa villendene, men det er ikke noe problem for oss hvis du ikke gifter deg inn i vår familie. ” Andungen var der i to dager. Den andre dagen traff han en gås. ”Du er jammen stygg,” sa gåsa, ”men du kan bli med meg.” De to fløy av gårde. 

Plutselig hørte de et høyt PANG! Andungen så at gåsa falt ned i et vann. Vannet ble rødt. Mange andre ender falt også ned. Det var jegere og hunder alle steder. Andungen gjemte seg, men en hund sprang bort og så på han. Han viste de skarpe tennene sine, men så
sprang han bort. ”Å heldigvis”, sa andungen til seg selv, ”jeg er så stygg at hunden ikke ville ta meg!” Andungen lå helt stille i mange timer. Så gikk jegerne. Andungen sprang av gårde i time etter time. Det blåste og var kaldt. Om kvelden kom han fram til et fattig lite bondehus. 

Han gikk stille inn i huset og la seg ned. I huset bodde en fattig gammel kone sammen med en katt og en høne. Om morgenen så de andungen. ”Å, så bra,” sa kona. ”Det er jo en and! Kanskje jeg kan få ande-egg nå.” Andungen skulle få bo der på prøve i 3 uker. Men det kom ingen egg. Og katten og høna var ikke så snille med andungen. De bestemte alt, og likte ikke hvis andungen ikke var enig. ”Kan du legge egg?” spurte høna. ”Nei,” sa andungen. ”Da kan du bare tie stille”; sa høna. ”Kan du male slik som jeg?”, spurte katten. ” Nei”, sa andungen. ”Da kan du bare tie stille”; sa katten. Andungen gikk og satte seg og var i dårlig humør. Men så begynte han å tenke på solenog den gode, friske luften. ”Jeg må ut og svømme,” sa han. ”Du er gal,” sa katten og høna. ”Du forstår ingenting. Legg deg ned og legg egg. ”Nei, jeg må ut i verden,” sa andungen. ”Ja, bare gjør det du, din dumming,” sa høna.

Andungen dro av gårde. Han gikk og fløy og svømte og dykket. Men ingen andre dyr snakket med han, fordi han var så stygg.

Nå ble det høst. Bladene ble gule og falt ned, og det ble kaldt. Andungen hadde det ikke godt. En kveld solen gikk ned, kom det en mange store, hvite fugler ut av buskene. Det var svaner. Andungen syntes de var så vakre! De åpnet vingene sine og fløy av gårde, mot varmere land, bort fra den kalde vinteren. Andungen hadde så lyst å bli med, han følte hjertet slo, men han klarte ikke å følge med. Han visste ikke hva disse fuglene het eller hvor de skulle, men han ble så glad i dem, han følte at han ville være sammen med dem. Kanskje de kunne være hans venner selv om han var så stygg?

Vinteren kom og det ble kaldere og kaldere. Andungen svømte rundt, men det kom mer og mer is på vannet. Til slutt klarte han ikke svømme mer og frøs fast i isen. Tidlig om morgenen kom en bonde forbi. Han så andungen. Han hentet den og tok den med hjem. Kona la den foran ovnen. Andungen ble varmere. Barna kom og ville leke med andungen, men han var så redd. Han trodde barna ville plage han. Han fløy av gårde, ut i vinteren igjen.

Det ble en lang og kald vinter. Det var vanskelig for andungen. Han var helt alene. Men så en dag kom våren. Sola begynte å varme, og de første blomstene kom. Andungen ble glad. Han fløy til et fint vann ved en hage. Og der! Der kom tre flotte hvite fugler. De var så vakre og svømte såflott! ”Jeg vil svømme bort til dem,” tenkte andungen.” De vil sikkert drepe meg, for jeg er så stygg. Men det er bedre at de dreper meg enn at alle andre skal plage meg.” Han svømte bort til svanene. De åpnet vingene sine. ”Ja, bare drep meg”; sa andungen og så ned i vannet. Der så han sitt eget speilbilde.

Men hva så han i vannet? Han så ikke en stygg andunge, han så en vakker svane. Han var jo selv en svane! Noen barn kom ned til vannet. ”Se der er svanene,” ropte de. ”Og det er en ny også. Han er den fineste!” De andre svanene hilste fint, og andungen ble flau, men også kjempeglad. Han ble ikke stolt og overlegen, for han hadde et godt hjerte og var klok. Han tenkte på hvordan alle hadde plaget han, på alle de stygge ordene. ”Og nå har jeg det så bra,” jublet han. ”En så stor lykke kunne jeg ikke drømme om da jeg var den stygge andungen.”

Kilde: minskole.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s