Snøjenta (russisk)

For lenge, lenge siden like ved en stor skog i Russland en bodde det en gang bonde som het Ivan, og kona hans som het Maria. Det var bra folk, men enda de var glad i hverandre, hadde gode naboer og mange venner, var de ikke lykkelige, for de savnet barn. De pleide å se ut av vinduet på nabobarna som lekte, og av hele sitt hjerte ønsket de at også de hadde et lite barn som de kunne kalle sitt eget. En vinterdag sto de ved vinduet i den vesle stua og så på nabobarna som vanlig. De hadde det moro i snøen, hoppet og baste, kastet snøball og laget en stor snømann. Ivan snudde seg til kona og sa:– Se, kone, så moro barna har det mens de lager snømann. Nå går vi ut i hagen og lager en, vi også.– Ja, la oss det, sa kona, og det skikkelige ekteparet gikk ut.

Der snudde Maria seg til mannen.– Jeg kom til å tenke på noe, mannen min, sa hun. –Vi har jo ikke egne barn, så la oss lage en liten snøjente i stedet for en snømann.– Ja, la oss det, svarte Ivan, og så gikk de i gang med å lage en liten jente av snø. I mange år hadde de ønsket seg en liten datter, og nå laget de en av snø med all sin kjærlighet og all sin lengsel –den vakreste vesle jente man kunne se. Først rullet de snøballer,og Ivan formet en liten kropp med nydelige små hender og føtter. Maria laget et vakkert hode med øyne og nese, munn og hår –av snø, alt sammen. Til slutt satte de forsiktig hodet på skuldrene til den vesle kroppen og så på snødatteren sin. Aldri hadde de sett noe så vakkert, og aldri hadde de hatt et sterkere ønske om å ha en virkelig datter.

– Vesle snøjente, sa Ivan, –snakk til meg!– Ja, gullet mitt, sa Maria. –Våkne til liv, så du kan leke og bråke og le som andre barn.

I samme øyeblikk la de merke til at øynene til snøjenta begynte å blunke. Det kom litt farge i kinnene. Først trodde de bare det var innbilning, men med ett så de en virkelig jente stå foran seg der snøfiguren hadde stått for et øyeblikk siden. Hun hadde blå øyne, gullgult hår og roser i kinnene. De ble de så forbauset at de ikke fikk fram et ord, de stirret bare på jenta.

Til slutt sa Ivan:– Hvor kommer du fra? Og hvem er du? Jeg er fra Snølandet og Kuldelandet, svarte barnet. –Og jeg er datteren deres.Hun løp bort til Maria og Ivan og kysset dem, og alle tre gråt av glede.

Snart snakket og lo de igjen, for dette var det beste de hadde opplevd. De ropte på naboene i stuene like ved, at de måtte komme og se det som var hendt. Snart spredte ryktet seg om hvor heldige Ivan og Maria hadde vært, og alle småjentene i landsbyen kom for å treffe den vakre datteren deres. Og folk ble i stua hos dem til sent på kveld, de lo og sang og danset for å feire den glade hendelsen.Hele vinteren lekte den vesle jenta i snøen med de andre barna mens Ivan og Maria sto i vinduet i stua og så på. Nå var de glade, for et av barna som lekte i snøen, var deres eget, og de syntes hun var den vakreste av dem alle.

– Ingen er så søt som veslejenta vår, kunne Ivan si.– Og ingensteds finnes det vel et snillere barn, la Maria til. Ivan var enig. –Hun er den snilleste av alle, sa han, –så blid, så fornøyd, så søt. Og sant var det. Alle ble glad i den vesle snøjenta. Alle likte å høre henne tralle og synge dagen lang, alle likte å se henne løpe og danse med de andre barna.

Men da de første vårtegnene kom, det ble varmere i lufta og snøen begynte å smelte, var det som om den vesle jenta ikke var like munter som før. En dag kom hun inn til foreldrene og sang en trist liten sang:– Nå kommer våren, og jeg må dra, til kalde Snøland, langt herfra. Ja, det sang hun, og mens hun sang, fikk hun tårer i øynene. Ivan og Maria begynte å gråte da de hørte sangen, og Maria ropte:– Bli hos oss, datter min! Ikke dra fra oss! Ivan for opp og trakk slåen for døren så snøjenta ikke kunne komme ut, og Maria slo armene rundt den vesle jenta og klemte henne inn til seg. Mens de sto slik, begynte den vesle snøjenta å smelte bort, og snart var det ikke annet igjen av henne enn den hvite skinnlua, den hvite pelsen, de hvite støvlene og en liten dam på gulvet. Ivan og Maria gråt bitre tårer, men Maria la de små klærne vekk og sa: – Kanskje kommer hun tilbake til oss en dag.

Hele sommeren ble ensom og trist, og Ivan og Maria tenkte ikke på annet enn den skjøre, vesle datteren som var forsvunnet. Men så stundet det mot vinter, og en kveld hørte de lystig latter utenfor stua og en glad stemme som sang:– Far og mor! Lukk opp for meg! Med snø og kulde kommer jeg! Ivan fikk døra opp i en fart, og snøjenta løp rett i armene på foreldrene. Hele vinteren ble hun hos dem og lekte med de andre barna i landsbyen. Men da våren kom, måtte hun dra til snøens og kuldas land i nord. Denne gangen ble ikke Ivan og Maria lei seg for at hun ble borte; de skjønte at hun ville komme igjen til vinteren. Når det ble kaldt og snøen tok til å drysse, ville den vesle snøjenta komme hjem igjen til Russland og bo hos dem til neste vår.

PDF med leseguide

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s